Utpå våren 1930 var Helge Ingstad tilbake i Fort Resolution etter tre overvintringer ved den Canadiske tundra. Denne lille utposten, midtveis langs den sørlige bredden av Den store slavesjøen, hadde året i forveien blitt ett av flere stoppesteder på ei luftpostrute mellom Fort McMurray i sør og Aklavik ved ishavet i nord. Det var med et fly fra denne ruta Ingstad og flere av hans pelsjegerkompiser fikk seg billett når de ville sørover denne våren.
Billetten koster nesten tusen kroner. Men allikevel – å fly! ‘På to dager kan vi sitte ved baren i Edmonton og svelgje kaldt øl,’ kommer det fra Jim…
Slik forteller Helge Ingstad i Pelsjegerliv om motivasjonen for fly sørover istedet for å ta seg dithen på annet vis. Dette stemmer jo greit med billettprisene som er oppgitt på reklameposteren fra luftpostruta (klikk for større utgave):
Tusen kroner var på den tiden omtrent 30 000 kr. En saftig sum for pelsjegere som nok ikke hadde så alt for mye å rutte med. Men kaldt øl har nok overtalt mange til mye før, og sørover for de som kjent.
Flyet Ingstad dro hjem med var sannsynligvis en Bellanca Pacemaker med registrering CF-AKI. Dette var flyet til mannen som drev ruta og som nok fløy maskinen denne turen, den legendariske Wop May.
Wop May var under første verdenskrig involvert i nedskytningen av det tyske flyveresset kjent som Den røde baron. Etter krigen begynte May med flyvninger fra Edmonton og området der, og det er hans pionerflyvninger til de fjerneste avkroker i canadisk Arktis som nærmest skapte begrepet bush-pilot. I 1932 var han involvert i den dramatiske jakten på «The Mad Trapper», en kar muligens fra Skandinavia som skjøt flere politifolk før han selv ble drept av de som jaget ham. Jakten ble senere filmatisert med Charles Bronsons Death Hunt.
Skarsteins skriblerier 