Henning Howlid Wærp har tatt for seg høstens (og fjor høsts bind I) Ingstadsbiografier. Det er særdeles interessant lesning!

Ingstad-dynastiet sett innenfra og utenfra

På bakgrunn av disse siste kapitlene i Skarsteins biografi virker hans forord overdrevent beskjedent. Her heter det at biografien kanskje kan bidra til å gi leseren «noen nye glimt inn i Ingstads liv og fortelling» (s. 12). For det er mer enn glimt det er snakk om her, det nærmer seg ikonoklasme. Muligens startet det ikke slik ut, muligens ble Skarstein selv overrasket over hva han fant i forbindelse med Vinland-utgravingene. For hvis hensikten fra starten av var å fremstille Ingstad som uredelig eller proteksjonistisk angående sine funn, ville Skarstein hatt anledning til å sette inn skytset tidligere, i forbindelse med Ingstads bok om apachene, Apache-indianerne. Jakten på den tapte stamme (1939). Ingstad fant ingen tapt indianerstamme i Sierra Madre-fjellene, apacher som skulle ha levd på rømmen siden Geronimos tid. Men han gir i flere sammenhenger inntrykk av å ha funnet dem. Dette er selvsagt langt over grensen for hva man kan hevde å ha oppnådd, selv fra en reisende eventyrers side, men Skarstein demper ned skandalen og gjenforteller det hele med psykologisk innlevelse, i formuleringer som «det er nå det bærer helt galt av sted», «så går det muligens enda verre» (s. 114). Biografen kunne latt bløffen lede fram mot Ingstads ofte tvilsomme handlemåter i Vinland-prosjektet, men unnlater å gjøre det. Skarstein er altså ikke ute etter å skandalisere Ingstad.