Å møte veggen er som regel en kjedelig sak.
Men da Dr. Skarstein møtte sin Facebook-vegg i slutten av juli kvitret en sommer-lett Dr. Ugulen ham i møte med tilbud om stramme marsjer gjennom varmehildringer over sommergrønt fjell mot Tinden i enden av Tromsdalen. Etter litt diskusjon senket de realistisk nok blikket ned på Lille Blåmann og la ivei opp fra Håkøybotn.
«Jeg tror det finnes en sti her» ytrer Dr. Skarstein optimistisk.
«Jaha, du har ikke vært her før?» repliserer en lettere overrasket Dr. Ugulen.
Oppover skogen bærer det. Innimellom over våte myrer.
«Det er ingenting å si på kondisen. Men melkesyra tar meg», forklarer Dr. Ugulen mens de betrakter panoramaet som er i ferd med å brette seg ut under dem. Dr. Skarstein nikker som om han, gjennom blodfokket som brøler forbi trommehinnene i et desperat forsøk på å forsyne hjernen med sårt trengt oksygen, skulle ha hørt hva hans reisefelle sa. De har kommet omtrent to ekvidistansekurver opp i lia.
«Hva med en kaffetår?» foreslår Dr. Skarstein og setter seg tilsynelatende nonsjalant ned i lyngen. Svette tørkes diskret bort. Man forsøker å finne igjen pusten men finner bare blodsmak. Dr. Ugulen roter fremdeles med melkesyra men finner seg en stein og suger ned en halvliter vann. Snart finner de en bekk som historikeren umiddelbart gjør historie av.
«Jeg tror jeg har vært her. På ski engang. I allefall halveis opp. Om det var vinter eller ei vet jeg ikke. Men jeg tror det var på ski. Kanskje var det sommer. Kanskje derfor vi ikke kom opp.» forklarer Dr. Skarstein og forstår at han kanskje snakker for mye. Dr. Ugulen forholder seg rolig og ikke minst taus. De står til kness i myr og sultne fluer ispedd en håndfull sultne blindinger. Dr. Ugulen ser betenkt ut.
De legger kursen faretruende mot nord, men vender mot sørvest der de møter både veggen og eggen hvor Lille Blåmann nordøst-side strekker seg nedover mot Telenors månebase.
«Krampe.» formidler Dr. Ugulen igjen.
«En matbit?» dekker Dr. Skarstein over med.
«En rev!» utbryter Dr. Ugulen og man kan naturlig slå seg til ro med dette den sårt trengte pauses alibi. Borti lia løper faktisk en rev. En skikkelig fin rev. Det blir en lang pause.
Dr. Skarstein ser skeptisk oppover mens han vurderer den videre ruta opp den nordøstlige eggen mot toppen. Han sjekker klokka. Familiefarens tilmålte fjellturtid snurrer faretruende avgårde, og toppen ser fælt langt unna ut.
«Krampe.» sier Dr. Ugulen.
«Sa du Campe?» svarer Dr. Skarstein nervøs.
De to fjellklatrende doktorer kikker usikkert på hverandre og aldri har kontrasten mellom dr. scient. og dr. philol. virket større.
Over den første kneika skimtes en topp. En lure-topp, tenker Dr. Skarstein, og kikker fort på klokka samtidig som han skotter over mot tinden som kneiser lenger mot vest.
«Snart oppe!» utbryter Dr. Ugulen lettet. Skarstein er skeptisk og mener kanskje Lille Blåmann er den tappen mot vest. «Neppe!» forklarer Dr. Ugulen mens de rusler over milennia av frostsprengt fjell. De møter to spreke damer som tydeligvis gav seg på luretoppen.
«Vet dere hvor stien er?» klarer Dr. Skarstein å ytre i steinura.
«Uhm – stien?» svarer damene nervøst over skuldra idet de haster nedover og legger trygge ur-meter mellom seg og de to svette doktorer.
Vel fremme på det Dr. Skarstein frykter er en luretopp men som Dr. Ugulen nå er villig til å voldelig forsvare som Lille Blåmann deles en Urquell for å dempe motsetningene. For å løse posisjonsfloken drar Dr. Scienten opp sin iPhone og presser en dvask pekefing på «Locate me» knappen. iPhonen tenker seg lenge om mens den forhandler frem fredsavtaler med diverse mobiltårn i omegn. En knappenål ramler ned omtrent midt mellom Langnes og Grindøya. Dr. Skarstein og Dr. Ugulen bestemmer seg for å kalle den toppen de står på for Lille Blåmann.
Nedover går det greiere. I tillegg til at melkesyra har etset bort krampe har den også nummet fornuften. Derfor er Dr. Skarstein litt irritert over denne dr. philollens problemer med å skjønne salgsverdien av en roman som kun omhandler geologiske fenomen.
«Bare klima og geologi», messer Dr. Skarstein, «ingen mennesker eller dyr, ingen dialog, bare en erosjonsdrevet handling om breens ferd mot havet og denslags snadder. En genistrek!» Dr. Ugulen ser ut som om han savner krampa og velger en elvedal litt ved siden av Dr. Skarsteins nedslagsfelt mot dalbunnen.
De skiller lag der, i Håkøybotn. Utpå kvelden smeller det inn en sms i Dr. Ugulens mobil. «Aaaaaaah! I adams drakt på saunaterrassen med en øl og bekken i vente!» Han mobiliserer all sin styrke i sofakroken og repliserer «Har nett ete speilegg, bacon og bønner og sit m ølet framfor meg.»
Ofseleg fint i fjellet var det!
Skarsteins skriblerier 