Leiebilen ruller stille inn gjennom den overgrodde innkjørselen til det lille huset i den stille gata i en by med et navn jeg aldri har hørt på nordøstkysten av England. Man kunne se at hagen var eid av noen som hadde trivdes med å pusle i hagen, men som ikke hadde opprettholdt den det siste året eller så. Knasingen av grusen under hjulene stilner hen idet bilen stopper foran det typiske engelske småbyhuset – en opplagt engelsk Cottage er vel beste viset å beskrive det hele på. Noe Miss Marple ville feriert i. Men her bodde ingen Miss Marple, men fru McAdam. Eller miss Pamela Sweet som hun het den gang på 1960-tallet, da hun møtte Helge Ingstad nord på Newfoundland.
Sommeren 2009 var jeg i England og lette etter kildemateriale til Ingstad-biografien. Det var mye som skulle gjøres og, som vanlig, lite tid å gjøre det på. Men her var jeg for å prate med Pamela McAdam. Hun hadde nemlig spilt en liten rolle i Ingstads Vinlands-eventyr. Når Ingstad på sensommeren/høsten 1960 kom til nordlige Newfoundland ville han leie seg en båt videre nordover for å lete etter norrøne tufter. Men det trang han ikke, ble han forklart av folkene på The International Grenfell Mission, en organisasjon som fungerte som et slags helsevesen her nord. For organisasjonens skute Albert T. Gould skulle ut på en vaksinasjonsferd nordover, og Ingstad kunne jo bare hive seg med. God idé, tenkte Ingstad og gikk ombord.
Detaljene rundt reisen er feil skildret i Ingstads Vesterveg til Vinland. Skuta Albert T. Gould foretok ingen reise slik Ingstad beskriver den høsten 1960 (heller ikke høsten 1959 eller 1961…) – igjen har Ingstad skrevet om virkeligheten for å skape en mer lesverdig historie. Men han var nok med skuta en tur nordover denne høsten. Og det var på denne turen han fant tuftene som viste at de gamle islandske sagaers omtale av Vinland var basert på faktiske ferder de norrøne på Grønland foretok seg.
Her var jeg nå, utenfor huset til Pamela Sweet. Siden hun var med på ferden ville det vært spennende å høre hva hun hadde å si. Den gamle damen var ytterst trivelig, og min fotografsønn Ian på 8 år og min kopilot Ville på 4 ble traktert med saft og kjeks mens jeg fikk kaffe og historier. Hennes tid med Grenfell Mission og Albert T. Gould lå 50 år tilbake i tid, og det var lite hun husket. Hun var allikevel nokså sikker på at hun ikke var med når Ingstad fant tuftene. Det trodde hun at hun ville ha husket. Jeg var en smule skuffet over det, men jeg mistenkte jo allerede at Ingstads versjon av hvordan han fant tuftene ikke stemte, og var derfor forberedt på dette. Men en svært trivelig ettermiddag var det. Livet som ung sykepleierske på Newfoundlands nordspiss på denne tiden må ha stått i stor kontrast til livet hun var vant med hjemmefra i England. Og et eventyr hadde det vært.
Hun var brydd over den forfalne hagen utenfor, men nå hadde hun nettopp fått operert hoften sin som hun hadde slitt med de siste årene. Så kanskje ville hun neste sommer, snart i sitt 80-ende år, kunne rydde opp i hagekrattet utenfor. Men nå satt hun her, og fortalte en nordmann om en annen nordmanns bedrifter på det nordlige Newfoundland. Kanskje fryktet hun at jeg var en smule skuffet over at hun ikke hadde noen bilder eller brev eller mer konkrete historier om Ingstad. For hun reiste seg plutselig og gikk ut i gangen og hentet et maleri som hang på veggen. Det var av et karakteristisk nes ved L’Anse aux Meadows, et lite stykke fra stedet hvor Ingstad fant de norrøne tuftene. Det var malt av en av legene hun arbeidet med på Newfoundland. Enkle strøk hadde fanget neset ypperlig, tenkte jeg som nettopp hadde vært der.
Men idet hun holdt bildet opp for meg å se det la hun merke til at noe var limt fast på baksiden. Et brev fra Helge Ingstad, og ikke minst, et bilde av Helge og hans datter sammen med en norsk kaptein.
Brevet, fra 1963, gjorde det klart at Ingstad faktisk ikke kom med Albert T. Gould til L’Anse aux Meadows som det står i Vesterveg til Vinland, men at han tok seg dit hen etter at denne vaksinasjonsskuta var dradd. Og plutselig fikk turen jo et langt mer interessant resultat enn jeg hadde våget håpet på.
Skarsteins skriblerier 