Overfallet
«Næste dag hadde jeg tenkt på å bli over og ta livet litt med ro», forteller Ingstad om hans planer for tirsdag 9. april 1940. Den tyske overkommando, som hadde ruget på planene for Operasjon Weserübung-Nord siden før jul, hadde planlagt et helt annet aktivitetsnivå for dagen. Men når nyheten om det tyske overfallet på nøytrale Norge, og om at mobiliseringsordre muligens var gitt, når opp i dalene, er ikke Ingstad i tvil. Han må til Oslo. Nordmenn lå i kamp med tyskerne i Oslo, og det var dit førtiåringen Ingstad måtte for «å gjøre den nytte en kunde, og for å få klarhet over hvad jeg kunde gjøre.»
Den 9. april reiser Ingstad nedover fra Rendalen mot Oslo. Han merker at det ikke er satt opp mobiliseringsordre omtrent noe sted. Passasjerene er helt i uvisse om hva som ventet dem i Oslo. Var byen falt? Kom de til å toge rett inn i kampene? På Elverum stasjon hadde et nordgående tog også stoppet. «Jeg fikk øie på regjeringens finansekspert Kolbjørnsen. Han var duknakket, og håret hang pjusket ned i pannen.» Og han var ikke eneste statsmann ombord i det nordgående toget med blendede lys. «Også et par andre av våre mest snakksomme politikere fikk jeg et glimt av gjennem vinduet. De var ikke videre høie i hatten». Senere fant han ut at dette toget var lastet med konge, regjering og stortingsmenn på flukt.
Når han ankommer Østbanestasjonen, er det utplassert bevæpnede tyske vakter. Det er halv tre om morgenen til 10. april, og en tynget Ingstad rusler gjennom natta opp Bygdø Allé. Det burde vært vår i luften, men det er bare så alt for åpenbart: Byen er tatt. «Hvem skulde den gangen ant at jeg ved å reise fra det avsidesliggende Rendalen til Oslo nettop forlot de strøk hvor kampene skulde finne sted, for å dra til en by hvor tyskerne allerede hadde gjort seg til herrer.»Det er en nervøs hovedstad full av rykter han har kommet til. Skulle byen bombes? Burde man evakuere? Skulle man snike seg ut og ta opp våpen nordetter landet, hvor nyheten om fortsatte kamper til slutt begynte å nå hovedstaden? Men uvissheten om situasjonen preget byen, og Ingstad blir værende i Oslo. Etter et par dager ble det nesten til at Ingstad tok skiene fatt innover Nordmarka, men «da jeg en dag slang innom Røde Kors og fikk megen prat med generalsekretær Rørholt», kommer han på andre tanker.
Røde Kors hadde utstyr og personell, men de manglet etterretning om hvor hjelpen behøvdes mest. Hvor var det skadde soldater og sivile, og hvor mange var de? Hvordan var kapasiteten på sykehusene og hvor var veinettet inntakt? Hvor lå frontlinjen? Dette var spørsmål Røde Kors desperat trengte svar på for å kunne fordele sine ressurser effektivt der det trengtes mest, etter hvert som den tyske krigsmaskin rullet innover landet.
Det er nå Helge Ingstad handler. Den 14. april har han fått tak i en bil og en «[f]ørstehjelpsveske, sprøite, instrumenter» og en «stud. med. Hauge», og sammen lar de en sjåfør ta dem ut mot det Ingstad mente var et frontavsnitt ved Sundvolden, rett sør for Hønefoss. Langs veien ligger biler, noen veltet, andre gjennomhullet av kuler. Ingstad, med en skyggelue som lignet de tyske offiserers uniformsluer, hilser frekt til vakter ved sperringer som de farer raskt gjennom på vei innover landet. Det er tyskere overalt. De kommer til et Hønefoss i kaos. Ferske kamper med spredte grupper av norske soldater preger de tyske soldatene. I tillegg har en del sivile drevet snikskyting mot tyskerne under innrykningen i byen samme morgen.
En sjokkert Ingstad hører at de tyske soldatene truer med å henrette hundre tilfeldig valgte innbyggere om en eneste tysker blir drept i Hønefoss den kvelden. «Dette var ikke noen by å tilbringe natten i. Utsikten til å være blant de 100 som skulde bli skutt, var ikke ubetinget hyggelig å tenke på.»Viselig nok biler Ingstad og følge ut av byen, hvor de finner en bondegård å overnatte på.
Neste dag blir de vekket av skudd. Kampene har tatt til i åsene Klekken og Ringkollen rett utenfor Hønefoss. Det skytes også like ved dem. Skuddene som vekket dem ble avfyrt like utenfor huset de sov i. Ingstad løper ut for å se hva som foregår, og han oppdager en tysk soldat som skyter på en såret norsk sivil bare ti meter fra huset de overnattet i.Uten å si så mye om de diplomatiske grep han benyttet, så rapporterer Ingstad tørt at han fikk stanset skytingen, og de tok seg av sivilisten. Etter å ha fått den sårede til sykehus i Hønefoss, drar Ingstad rett inn i frontlinjen ved Klekken. Her pågikk på denne tiden dette frontavsnittets alvorligste trefninger.
I de to dagene kampene pågår, henter Ingstad og hans «stud.med. Hauge» ut sårede sivile og stridende mellom kjempende soldater og brennende gårder. Sykehuset på Hønefoss fylles snart opp av sårede tyske og norske soldater, og Ingstad gikk i gang med å organisere sykehusforholdene. Han måtte ta seg frem og tilbake til Oslo ti–tolv ganger for å få fraktet opp en kirurg, tretten sykepleiere og annet medisinsk personell, og «20 stk forskjellige benoperasjonsinstrumenter, andre instrumenter, skinner, bandasjesaker, tepper, pelser [og] båre». Neste dag henter de en mengde nytt medisinsk utstyr – rapportene lister opp utstyr av alle slag. De innreder en skole som sykehus, og øker kapasiteten til å ta imot sårede betraktelig. Etter at kampene i området roer seg den 16. april, ordner Ingstad med overflytning av pasienter til Oslo og Drammen. Selv drar han videre etter tyskerne, som til stadighet møter motstand oppover dalene.
Den 19. april rekognoserer han nordover til to mil forbi Brandbu. Ingstad treffer en sivilbefolkning i nød. Tyskerne har tatt 37 sivile til fange, og Ingstad følger transporten av disse ned til Brandbu, hvor den tyske general Engelhardt hadde sitt hovedkvarter. Ingstad klarer å få generalen til å slippe de sivile fri. Én mann kan ikke løse alle problemene i området alene, og Ingstad utruster selvstendige hjelpeekspedisjoner ledet av medisinerstudenter, som i bil med utstyr og sykepleiere skal prøve å følge etter angriperne under deres fremrykning nordover og, om mulig, sende etterretning om frontenes bevegelser til Røde Kors.
Samme dag blir den norske minister i Berlin innkalt til møte med den tyske utenriksminister von Ribbentrop. Utenriksministeren er frustrert over den militære motstand som tyskerne blir møtt med i Norge og gir hele legasjonen to timer på å komme seg ut av Berlin. Legasjonen begir seg da med tog nordover mot Danmark og over til Sverige for videre ferd inn i Norge. Helge Ingstads bror, Kaare, som på denne tiden var legasjonssekretær i Berlin, velger å gå av toget i Sverige og tar seg til Stockholm, hvor han melder seg til tjeneste ved legasjonen der. Han blir i Stockholm til krigen er slutt.
For Helge er det svært hektiske dager. Han forflytter seg konstant gjennom bygder i brann og fordeler mannskap og førstehjelp for å avlaste fortvilelsen han ser hos sivilbefolkningen. Ikke minst rapporterer han tilbake til Oslo om situasjonen. Etter hvert som de akutte krigshandlingene flytter nordover, blir medisiner som insulin viktigere enn førstehjelpsutstyr. Frem til 4. mai er Ingstad på flere slike ekspedisjoner nordover. På vei tilbake mot sine jaktmarker fra bare uker i forveien ankommer han Tretten i slutten av april. På veien opp drar de gjennom Lillehammer, som er tatt av tyskerene.
Ved Ringebu er invasjonsstyrkene kommet i kamp med engelske styrker. «Under min ferd op efter landet lå det adskillige engelske lik langs veien, og vi støtte på adskillige sårede, som vi hjalp å få transportert ned til Lillehammer sykehus.»
Ingstads rolle er mangesidig. I tillegg til det rent praktiske mannen utførte i lag med sine menn og kvinner rett bak krigslinjen, kommer den informasjonen han lot sive tilbake til Oslo og Røde Kors. Denne informasjonen var essensiell for at organisasjonens etterretningssentral skulle kunne bistå med oversikt over situasjonen til alle organisasjonene som arbeidet med humanitær hjelp. «Dette arbeidet er fortrinnsvis utført av Helge Ingstad og våre spesialkjørere, som med sine ekspedisjoner til stadighet har ligget umiddelbart bak frontlinjen i samtlige dalfører.»
Administrasjonrådet
Hele Norge ble i disse aprildagene kastet ut i kaos. Krigshandlingene og den død og lidelse som kom fulgte, var selvfølgelig det mest dramatiske. Men bare dager etter angrepet begynner ettervirkningene av krigshandlingene å skape store problemer for de samfunn som rammes etter hvert som fronten beveger seg nordover, trefning for trefning. Flere store byer var avskåret fra administrasjonen i Oslo, i den grad det fremdeles kan sies å ha eksistert en organisert sentraladministrasjon av landet etter 9. april.
For å bøte på dette, opprettes det såkalte Administrasjonsrådet den 15. april 1940. Bak stod Høyesterett, som mot Vidkun Quislings ønske handlet for å få et styringsorgan på beina som midlertidig kunne ta seg av siviladministrasjonen i Norge etter den tyske invasjonen. Etableringen av Administrasjonsrådet ble støttet av den tyske okkupasjonsmakten. Rådet skulle komme til å fungere i et slags samarbeid med okkupasjonsmakten helt frem til 25. september, da den tyske Reichskommissar Terboven opprettet et «kommissarisk råd» som tok over oppgavene Administrasjonsrådet hadde hatt.
Allerede tre dager inn i sin eksistens hadde Administrasjonsrådet foretatt utnevnelsen av Helge Ingstad som dets høyre hånd i felt. Dette kom på plass etter at Ingstad hadde kontaktet Administrasjonsrådet med en henvendelse «om de overordentlig vanskelige forhold for sivilbefolkningen og de sårede i disktriktet rundt Hønefoss.» Uten å blunke ser det ut til at Administrasjonsrådet om morgenen 18. april bestemte seg for at alt hjelpearbeid langs frontlinjen i det okkuperte område skulle bli underlagt Helge Ingstad. Mens kampene raste oppover dalene og regjering og konge fremdeles lå på flukt nordover, ble han ansatt av Administrasjonsrådet som leder for hjelpearbeidet i grensedistriktene i områdene som var okkupert av tyskerne. «Han vil søke å berolige, hjelpe og orientere befolkningen i disse distrikter. Han er under dette sitt arbeid Administrasjonsrådets representant og har fullmakt av dette til å ordne alle administrative og politimessige spørsmål som er nødvendige for at han kan utføre sitt arbeid.»
På spørsmål om hvordan Ingstad så sin rolle, svarer han til Tidens Tegn at han bad om, og fikk, stor handlefrihet, og dette var han takknemlig for, for selvstendig handlingsrom var essensielt i denne situasjonen mente han. Dagbladet kalte ham «mannen med Norges videste mandat». Ingstads svært spesielle status og rolle blir tydeliggjort når man kikker på Administrasjonsrådets oversikt over institusjoner som drev med humanitært hjelpearbeid i april 1940. Den starter med 1) Røde Kors, 2) Norsk Folkehjelp, 3) Kvinnenes Arbeidshjelp, 4) Nansenhjelpen og avsluttes ganske enkelt med 5) Helge Ingstad.
Mannen med Norges videste mandat
Med sitt virke for Røde Kors bemyndiget gjennom Administrasjonsrådet fortsetter Ingstad sitt arbeide blant de nødlidende militære og sivile langs frontene i Sør-Norge. Etter hvert som Ingstads reiser fortsetter, formidler han tilbake til Administrasjonsrådet hvordan frontene har beveget seg nordover i alle de forskjellige dalførene og rapporterer nedstemt at «[p]å flere steder kan ventes slag i nær fremtid.» Han gir Administrasjonsrådet informasjon når Hamar, Lillehammer, Gjøvik, Raufoss og Elverum blir besatt av okkupasjonsmakten. Han har også, i kraft av den myndighet Administrasjonsrådet har gitt ham, opprettet lokale administrasjonsråd «med full lokal myndighet» der han følte det trengtes. Han får lokale krefter til å organisere hjelpearbeidet og «mange steder er det lykkedes å skape orden og bedrete forhold.» I følge Dagbladet sa de i mange bygder oppover i dalene at «når det var som verst, når herredsstyret var på skauen og folk manglet alt unntagen sjansen til å miste livet: ‘Han Ingstad er oppover. Det blir snart i orden!’»
Utover i mai bringer reisene mot frontavsnittene naturligvis Ingstad lenger og lenger bort fra Oslo. Helt opp mot Lærdal kommer han under en reise 2.–4. mai. På Fagernes finner han 3000 norske fanger og en matbeholdningen som er heller dårlig, men Administrasjonsrådets mann i felt mener at han skal klare å sørge for at det blir sendt opp nok mat til å fø dem.
Det er interessant å notere at Ingstads rapporter ikke inneholder kritikk av hverken angriper eller forsvarer. En såret soldat er en såret soldat. Han nevner ofte om de sårede er norske, men hjelpes skulle de alle, om de var norske, tyske eller engelske. Ingstads kritikk rettes heller mot de norske myndigheter, både nasjonale og lokale, etter hvert som han opplever det som om mange av disse har vært de første til å rømme når de trengtes som verst. I intervju under og etter krigen beskriver ofte Ingstad flyktende, dukknakkede stortingsrepresentanter, herredsstyrer som rømmer før de fleste og en regjering som hadde demonstrert sin mangel på handlekraft.
Skarsteins skriblerier 