(En opplevelse fra 2008)
Alle Polhøgdas vinduer var mørke. Jeg kom frem en time før avtalt tid og frøys. Ruslet i skumringen nedover en nedløvet og overraskende Fr. Nansens vei. Knapt en kjerrevei. Trivelig. Jeg skjærer over plenen og støter på det som ser ut til å være Nansens grav midt i hagen. Her ligger altså den karen.
Der strippet jeg uhøflig ned til bar overkropp. Nei dessverre, ingen mystiske polarhelt-ritualer i gjære. Måtte bare komme inn i et marginalt finere (og renere…) antrekk etter en lang dags ferd mot foredrag i Polarklubben.
Snart begynner lys å sveipe ujevnt men repeterende over de løvløse trærne som fyller hagen. Polhøgdas silhuett skjerpes hver gang en bil siger inn på parkeringsplassen på andre siden av bygningen. Tårnet er markant. Jeg står fremdeles skjult i mørket foran Nansens grav.
En halv time før programfestet taletidspunkt trår jeg over Nansens dørstokk. Fra utsiden hadde husets mørke virket kaldt. Derfor overrasker varmen. Det er et staselig, men likevel trivelig rom som møter meg. Mørkt panel ispedd fargerike veggmalerier. Inne i stua er det allerede i ferd med å fylles opp. Jeg hadde sett for meg et langbord eller et forelesningsrom. Istedet skal foredraget holdes i Nansens peisestue. Fine gamle møbler. Et par sofaer, noen bord, og en mengde ulike stoler er i ferd med å flyttes på plass. Foran et lysbildelerret som har blitt lyst opp av flere dias enn powerpointpresentasjoner.
Jeg hilser på møteansvarlig og forsøker skjule min utålmodighet når jeg spør etter prosjektoren. For å finne roen må jeg vite at Macen og prosjektøren snakker samme språk. Det har aldri vært et problem.
Før i kveld.
«Check cable connection» står det i tynn hvit skrift på et skrikende blått lerret. Klokka er 19:15. Trallala. Jeg checker og checker og checker. Napper kabler ut, like kjapt som jeg setter dem inn. Overganger kakkes og kontakter vrikkes og skrues inn. Rebooter mac, prosjektør og hjerne flere ganger. Får nesten lyst til å dra lerretet opp og ned igjen for å restarte det også.
Tiden går, jeg svetter, rommet fylles av polare celebriteter. Vi kobler på en annens medbrakte PC som umiddelbart finner prosjektørens tone. Mac-fanatikeren i meg forbanner prosjektører, gamle lerret og ikke minst PC-er som faktisk funker.
Jeg tørker litt svette fra pannen, reiser meg opp og kikker ut over publikum mens min Keynote-presentasjon degraderes til en Powerpointpresentasjon på en minnepinne. Klokka er 19:30, oppsatt starttid. Jeg kremter, smiler og sier med min triveligste stemme: «Jeg har litt trøbbel med oppsettet her.»
Som den pedagog jeg ikke er, ser jeg mitt publikum an. Vi er kanskje to personer under 45 tilstede. Jeg trenger en analog analog til min fall ned i det digitale helvete… «Jeg skal ikke forklare hva som har skjedd. Men altså, den analoge versjonen er at jeg har snubla og sølt lysbildene utover gulvet. De er snart tilbake i sitt digitale lysbildemagasin.» Noen smiler og jeg roer meg litt.
På skjermen er eksporten ferdig og det blinker lystig «Some compatibility-issues were experienced. Review or dismiss?» Jeg dismisser det hele og forsøker åpne fila. Ser man bort ifra nye mengder perspirasjon som pipler ut av min smekre kropps overflate, så er en ny sur feilmelding det eneste synlige resultat av dobbelklikkingen. Klokka er nå 19:31.
Gode råd er i ferd med å bli rådyre. Jeg forsøker å eksportere på nytt. Klokka er 19:32. Samme feilmeldinger. Jeg åpner opp eksportdialogen igjen og ser at jeg kan eksportere til PDF. Trallala. Mens eksporten kjører tenker jeg på alle mine overganger, timinger etc som nå sannsynligvis skrelles bort idet presentasjonen presses inn mellom PDF-formatets trange og sylskarpe kanter. Klokka er nå 19:34 og møtelederen tar ordet og prater om alt annet. Jeg røsker minnepennen ut fra Macen og åpner PDFen på PCen. Ingen feilmelding, første slide smeller opp så retro-lerretet formelig blafrer i solvinden.
Fra sin projeksjon på lerretet kikker Adolf stramt på forsamlingen.
Og jeg, endel erfaringer rikere, er igang. Glad jeg har enda en t-skjorte å skifte inn i.
Skarsteins skriblerier 
