I et par uker vinteren 1937-1938 var Helge Ingstad på en lang ridetur i Sierra Madre-fjellene mellom Arizona og Mexico. Etter å ha oppholdt seg i lengre tid i indianerreservatene i Arizona var han blitt interessert i Apachene. Og når han hører om at det kan leve rester av banden til Geronimo, skjult oppe i Sierra Madre, så blir han nysgjerrig. Høsten 1937 setter han igang hastig, men grundig planlegging av en ekspedisjon inn i fjellene. Det korresponderes bredt og omfattende fra hotellrom og på reisefot med Apache-kompetente folk.
I november 1937 forsvinner så Helge Ingstad inn i Sierra Madre for et godt knippe uker vinteren 1937-1938.
Fant ham de folkesky apachene? Året etter, i siste halvdel av 1939, gav Helge Ingstad ut den klassiske boka «Apache-indianerne – Jakten på den tapte stamme» (les den i sin helhet gratis på Bokhylla.no). Boka er spennende og fyldig, og noe så sjelden som en stor fortelling om et negativt resultat. For i følge denne boka fant han ikke den tapte stammen. Han forteller at han lette, så spor, men at han hverken klarte oppsøke eller få selv det korteste glimt av disse sky menneskene.
Men historien var en annen rett etter at han kom tilbake fra Sierra Madre, i februar 1938. Da hadde Ingstad en helt annen versjon om hva han fant i Sierra Madres fjellheim. For i februar 1938 kunne amerikansk media rapportere at joda, «Dr. Helge Ingstad, Norwegian ethnologist» fant «the ‘Lost Tribe’ of Apache Indians».
I 11. august 2010 laget VG, i forbindelse med min Ingstad-biografi, en større sak hvor de fokuserte på denne «skandalen». Jeg hevdet ganske enkelt da at han en kortere periode i februar 1938 påstod at han hadde funnet apachene, og at han senere ikke skulle hevde dette igjen (klikk på bildet for lesbar versjon):
Jeg baserte meg da ikke bare på avisartikler fra USA, men også en rekke brev som Ingstad sendte til bekjente i USA og Norge, samt endel andre dokumenter. Et par sitat fra disse her viser hvor klar Helge Ingstad var på at han faktisk hadde funnet disse sky apachene:
Fra et brev Ingstad skrev 17. februar 1938 til «Superintendent E.R.McCray» ved Mescalero Indian Agency (klikk for større versjon):
Et tidligere håndskrevet brev til samme kar:
Et brev til hans forlegger, Harald Grieg fra 13. februar 1938 (klikk for større versjon):
Og så videre. Det er helt opplagt at Ingstad hevdet at han hadde funnet dem i februar 1938.
Episoden blir i Helge Ingstads datters, Benedicte Ingstad, biografi om sin far omtalt som noe media fant på, og at hun ikke har kommet over noe som tyder på at media fikk dette fra Ingstad selv. Dette er mildt sagt merkelig, da hun i VG-saken jeg viser til over jo innrømmer å ha sett i allefall ett av de samme brevene som jeg har funnet denne informasjonen i. Og man skal ha i overkant med Ingstad-godvilje for å klare å lese disse brevene på noen annen måte enn at media nok fikk informasjonen krystallklart fra Ingstad selv. At datteren opprettholder sin versjon og uten videre avfeier brevene jeg viser til, gjør biografien hennes til et godt eksempel på hvor lett det er å trå feil når man skal skrive ærlige og oppriktige biografier om sine nære slektninger.
Jeg trodde lenge at Ingstad endret sin versjon av hva han hadde funnet eller ikke funnet i ukene rett etter at han var kommet tilbake til sivilisasjonen i Arizona i februar 1938. Men merkelig nok var dette noe han opprettholdt også etter han var kommet tilbake til Norge.
Jeg klarer ikke legge disse karakterene som jeg skriver om helt bak meg. Så innimellom gjør jeg søk etter både Helge Ingstad, Adolf Hoel og andre på nett og i avisarkiv. Og forleden fant jeg denne artikkelen i Aftenposten, hvor Ingstad, som er en av flere passasjerer som stiger av Bergensfjord idet den ankom Norge i kvellingen 12. mai 1938, uttaler:
(Hele avissiden her)
Og det var fremdeles ikke slutt. For et par uker etter at Ingstad kom tilbake til Norge gjør Aftenposten den 28. mai, 1938, et lengre intervju av Helge Ingstad, hvor han utbroderer møtet med de tapte apachene:
Det blir vanskelig å vri dette til noe media fant på.
Det er en snodig fortelling på flere nivå. Jeg vet ikke om Ingstad fant de tapte apacher. Kanskje vet ingen egentlig hva Ingstad fant der ute i fjellheimen. Kanskje fant han den tapte stammen, men bestemte seg etterhvert for å ikke avsløre dem? Av hensyn til stammen selv. Eller så fant han ingenting, men var redd for å komme hjem fra en lang ekspedisjon uten resultatet, siden han før avreise var ganske så sikker på å finne dette sky folket.
Jeg vet ikke. Men det er ingen tvil om at Helge Ingstad, gjennom første halvdel av 1938, hevdet å ha funnet dem. «Jeg fikk altså konstatert at stammen eksisterte og jeg fikk dens historie for de siste 50 årene,» sier Ingstad, og klarere kan det vel ikke sies.
Ingstads bok om de tapte apacher ble en viktig bok i Ingstads portefølje. Den solgte godt dengang, og fortellingen har vart frem til i dag for Ingstad-fans og apache-interesserte. Kombinasjonen av en traust norsk polarskikkelse med en tapt stamme av indianere har fenget siden 1939 og frem til nå.
Ingstads Apache-eventyr er også veldig interessant i et annet perspektiv. Han hadde gitt ut sin Pelsjegerliv og sin Øst for den store bre. Begge tydelige og vakre fortellinger om konkrete eventyr Ingstad oppsøkte. Apache-fortellingen er anderledes. Han hadde ingen plan om et Apache-eventyr når han snublet over fortellingen på sin reise gjennom USA. Han hadde egentlig løse planer om å dra til Sibir for å bo med urbefolkning der. Men slik gikk det ikke. Istedet fulgte han sporet om den tapte stamme, og «feilet». Derfor er det interessant å forsøke å forstå hvordan han agerte når han kom tilbake, og ble møtt av media som forventet spennende fortellinger om mennesker på kanten av livet og loven i fjellheimen.
Snodig er det også å tenke at man i dag faktisk ikke vet om Ingstad fant disse menneskene eller ei.
Skarsteins skriblerier 