[All dialekt er transkribert av en knotende realfags-rogalending, og bes ha seg unnskyldt feil apokope genitiv gesuntheit og denslags.]
Kommandoen ble slynget ut i lokalet av en kraftig mannsrøst.
– Drekk, folkens! Di som har, drekk opp, eller ta en sup fra kompisen! Nå!
Grillfest med innpåsliten hjemmebrygger? Julebord med oppgradert drikkepress? Eller kanskje et helt normalt styremøte?
Neida. Det er sesongoppstart for mikrominipicoputtene på Sør-Kvaløyas fotballag. De aller yngste av de yngste, hvor de fleste kan gå, opptil flere påstår de kan springe.
– Oy! Koffer i herrens navn står dokken her? Ballen e jo dær borte!
Trenerens formaninger blir møtt av en vegg av fliring.
– Fei, FOTball, ikke håndball folkens! Slipp ballen!! Nei, ikke kast den på de som er mindre…altså, ikke kast ballen! Ned, ned med ballen. Foooooooot! Vi tar det en gang til.
– Æ går å drikk.
Minstejenta. Kanskje minst i skostørrelse men neppe minst i kjeften. Demonstrativt marsjer et par små skostørrelser mot benken. Treneren vurderer kjapt hvilke mottiltak han har til rådighet innenfor rammen satt av tiden tilgjengelig og mors voksende blikk fra tribunen. Han velger å fokusere på resten av laget.
– Målet er HER! Ikke der. Det der er ei dør. Det teller ikke.
Minstejenta har glemt ball, mål og motspillere og har tatt løs i en rekke zumbainspirerte moves litt til venstre for midtbanen. En klump iltre fem-seksåringer koker rundt området flertallet tror at noen mener ballen sist ble observert i.
Bortmed de gules mål står en ensom figur alene med ballen. Han forsøker å flytte ballen i nettet. Men denne plutselige muligheten for å score har gitt ham akutt prestasjonsangst, og til tross for tre sparkeforsøk klarer han ikke avslutte. Plutselig skifter den summende mengden føtter retning mot ballen, målet og den ensomme guttungen. Pjokken, som den opportunist som han er, løper over og stiller seg ved det andre målet og avventer at Fortuna på nytt skal trille ballen umerket i hans retning.
En arbeidsledig keeper slår av en prat med den nylig ankomme goalgetteren.
– æ e mye bedre på Wii.
– hæ? Har dokken og fått Wii?
Treneren himler med øynene og roper.
– Altså, guta, vi spille fotball her, nu! Folkens! Hei, ikke bytt skjorter! E du gul, så e du gul!
Den største pjokken, som tydeligvis tok løpesats for å delta i Wii-praten, merker ikke at den lyslugga Liverpoolspilleren foran han har stoppet for å klø seg et sted på ryggen han ikke helt når frem til.
Lyden av bakhode mot tanngarde gjaller gjennom en middels nedslitt gymsal i Straumsbukta. Etterfulgt av to overraskende harmoniske ul som liksom roterer rundt hverandre opp gjennom flere skalaer før de ramler sammen i hikstehyling på gulvet. Treneren er umiddelbart på pletten og konstaterer at det har oppstått bare få løse deler og at spilt kroppsveske i området ikke har annet enn et svakt hint av lyserosa i seg. De skadeskutte små kravler eller bæres til benken hvor pårørende tar over omsorgen.
– kor e de gule nu! Det e jo bare en fotball her!
– æ e sulten!
En liten kar med knær omtrent dobbelt så breie som lårene de henger fast i står demonstrativt fast på midtbanen.
– spise skal du gjøre før du kommer hit, gutt!
Gutten himler med øynene og ser forvirra på treneren.
– hæ, men æ va jo ikke sulten da!
– jaaaaaaa!
– de gule scora.
– mamma, e æ gul?
– ka du mein, skru ballen? E nokka laust på ballen?
– Æ trur ikke du har tid tel å stoppe ballen, justere den med handa, pelle dæ i nesa og så sparke den unna om dette var en ekte fotballkamp…
– men dette e jo ikke en fotballkamp. For det e jo ikkje brus eller høytalermann her.
Var treneren en smule mer lutrygga ved avgang enn ankomst? Og kan mannen lastes om han av og til føler behov for å drikke andre saker enn det man vanligvis har på xl1-flaska?
Skarsteins skriblerier 