Revisjon

Jeg pusser opp hus. Det vil si, jeg pusser ned. Et lakkert gulv. Omtrent førti kvadratmeter furugulv som har dannet underlaget til hverdagsliv i alle varianter i nokså nøyaktig 38 år. Og gulvet bærer preg av travle familier i fri utfoldelse. Jeg kan se spor etter kjøkkenstoler som er blitt skjøvet inn og dradd ut fra samme plass under kjøkkenbordet i tiår. Rundt ett hjørne er det skrensespor fra utallige trøtraktorsvinger. Hakket fra kjøkkenkniven som jeg dyttet borti under sushi-tilberedelse, og som nesten måtte veien gjennom ei lilletå før den stanset stående i kjøkkengulvet. Små runde hull i serie fra sko med pigger under. Og en lang rekke andre huggsår fra tidens gnagende tann som har ligget over gulvet så lenge.

Men nå skal det transformeres. Egentlig skulle jeg revidert to manus, men det får vente. For med innleid slipemaskin i tre varianter går jeg uvørent løs på de vide vidder av kvadratmeter. Det er fredags ettermiddag og jeg har maskinparken på leie til mandags morgen klokken 10. En stor, blytung sak med tre roterende sliperundeller som man rolig durer omkring med over det store arealet. Nydelig maskin. Med en oversentimental Mark Knopfler på øret under øreklokkene nyter jeg nynnende hvordan varmen fra det nyslipte gulvet kjærtegner smådansende føtter i sokkelest.

Når hele gulvet har fått en grundig omgang med denne maskinen kan jeg gå over kantene med en tohåndtaks kantsliper. Langt mer brutalt og direkte. Og så, til sist, ned på kne i hjørnene med trekantsliperen. Hver kvadratcentimeter skal til pers.

Når den gamle lakken er jaget bort og gulvet ligger der nydelig hvitt og knusktørt under et fint støvlag, beundrer jeg verket. Det ser perfekt ut. Ordner meg en kopp kaffe, rusler rundt i sorte sokker som nå er hvite av støv og sjekker de gamle hakk og merker. De er der fremdeles, om enn med en noe svekket tilstedeværelse. Jeg lar den store rundellsliperen spille opp igjen, og fører den i sakte sirkelbevegelser igjen og igjen. Først små, krappe sirkler til hakkene er borte. Så må det jevnes ut med videre og videre sirkler til gulvet igjen fremstår som jevnt og fint.

Etter at alle de tydeligste hakkene er jobbet bort, støvsuger jeg hele overflaten og ordner meg en ny kaffekopp. Igjen – en perfekt overflate. Ved første kikk. Så bøyer jeg meg ned, børster bort de siste støvkornene og gransker overflaten. Tydelige slipespor i sirkler over alt. Jaja. Skifter over til finere sandpapir og går over gulvet enda en gang. Timesvis med jevnt og rolig arbeide, over hele flaten en gang til.

Ny støvsuging, og kaffekoppen blir erstattet med en Lucky Jack pale ale. Nam. Grunn god nok til å flytte til Stavanger spør du meg. Igjen fremstår gulvet som perfekt og lytefritt. Lyst og lekkert. Og igjen setter jeg meg ned på kne og kikker nøyere etter. Og der er det nye, om enn finere slipespor. Svake, sirkelformede merker i treverket. Og atter igjen skifter jeg sandpapir på alle tre maskinene, til det fineste utleieren hadde å gi meg. Lørdag er blitt til søndag, og søndags morgen er blitt til ettermiddag. Mandags morgen kl. 10 og retur av alt verktøy kryper snikende inn i underbevisstheten. Man skal jo sove også.

Og hele tiden surrer det en annen revisjon i bakhodet. To, faktisk. To manus som er kommet tilbake fra redaktør med kommentarer. Det ene ble sendt inn to-tre uker tidligere, som et uinvitert førsteutkast. Kommentarene er enkle og favner bredt. Manuset leker med en god ide. Men åpenbart hadde jeg gjennom manusprosessen benyttet et alt for grovt slipepapir. Nøyaktighetsgraden har lidd under det store arbeidet det er å stable et helt manus på beina.

For i følge redaktøren inneholder manuset et bra men ikke godt nok utviklet plot. Karakterene er tilstede, men må få farge og liv. Og hele sulamitten må strammes inn. Jeg hadde under manusarbeidet tydeligvis ikke klart å holde det absolutte overblikket. Greit nok. På med et litterært finere slipepapir. Enklere å få øye på hakk i plottet og slipespor i karakterene nå, som selve manusmassen er på plass. Det omskrives, slettes, strammes inn og støvsuges i manus. Til man igjen ikke klarer helt å se at det kan bli mye bedre. Og av og til bryter tvilen gjennom og stresser håndtverkeren. Vet jeg hva jeg holder på med? Herper jeg til hele greia nå? Blir det egentlig bedre enn det det var i utgangspunktet? Klarer jeg å hindre stygge slipesirkler i manus?

Det andre manuset har allerede vært hos forlaget en gang, blitt slipt ned av meg og min medforfatter, og har nå vært innom igjen for omgang nummer to. Og igjen byttes det slipepapir på revisjonsmaskinen Frode. Her må også kant- og hjørneslipen frem, for innimellom det som flyter bedre enn i forrige versjon så har vi glemt endel rusk og rask i hjørnene til manuset. Et vagt plottbrist her, en karakter som må pusse helt ned for å bygges opp igjen der. Så, etter uker med slipestøv og sandpapir, atter igjen et manus som jeg der og da vanskelig forstår kan bli så mye bedre.

Men når manus så har vært ute av syne og sinn et partre uker, og det atter en gang kommer i retur, så har redaktøren lent seg lenger ned, børstet vekk litterært støv jeg ikke var i stand til å se, og gjort det klart at, joda, dette, kjære forfattere, kan fremdeles bli bedre. Denne gangen håper jeg på rødstreksdetaljer. Sikkert haugevis. Men da er vi på et detaljnivå hvor det ikke alltid er leseren det revideres for. Det er nesten blitt en sak mellom forfatter og redaktør. Det er i allefall det denne revisonstrette forfatteren skylder på.

Jeg liker å revidere. Det er en ekstremt viktig prosess. Akkurat som det ikke går å angripe et halvt århundre gammelt lakkert gulv med fineste sandpapir, er det å skrive en fortelling på hundre tusen ord en prosess som må foregå i omganger.

Jeg heller olje ut over gulvet i porsjoner. Mens jeg drar den trege fargeløse vesken utover gulvet tenker jeg takk og lov for at det finnes redaktører som klarer å se kvalitet i grovpussa førsteutkast. Og ikke minst som kan lokke en stakkars forfatter videre mot ferdigolja gulv og omslagsdesign. Nam. På med øreklokker, kaffe og god revisjonsmusikk!