Chryslerisk rullett

Veldig få ville vel sagt annet enn at det neppe var en god idé. Vi visste nok det, egentlig. Sånn motstrebende. Faktisk var det ikke bare neppe en god idè, det var heller en regelrett dårlig idé. Det visste vi begge. Men mye hadde gått godt den siste tiden. Noe hadde til og med gått kjempebra. Så hvorfor ikke.

Hvorfor ikke?

– Fordi bilen var eldgammel. 273339 kilometer gammel.

– Fordi temperaturmåleren de siste ukene hadde vist at Chrysleren ikke helt klarte å kjøle jevnt lenger. Den lille nålen, som de foregående 6-7 årene hadde virket som limt fast i midten av skalaen hadde begynt å ta små joggeturer opp mot det fristende røde området av skalaen. For så å la seg falle ned mot midten igjen, mens sjåføren lot som om ingenting hadde skjedd.

– Fordi den engang så stolte V6-en, som pleide sy kilometer etter kilometer med den vakreste silkesøm, hadde begynt å hoste fælt innimellom. En hoste som ikke bare vibrerte grovt gjennom hele bilen, men som også ramlet ut som store hauger med hvit og våt eksos.

– Og fordi det er noe helt annet å liste seg hjemmefra til butikken eller til byen innimellom, liksom før termostaten i det hele tatt våkner opp og skjønner at motoren snurrer, enn å laste bilen full av telt, soveposer, pølser, fiskestenger, grill, rødvin og unger og kaste seg ut i det nordnorske veinettet.

Vi tenkte som så at … ja, gudene vet hva vi tenkte. De tilsynelatende rasjonelle vurderingene virket greie nok mens de svevde sånn halveis uuttalt mellom oss. Men nå, som jeg må forsøke å rydde opp i tankene og få dem ned i pixler på en ipad-skjerm, klarer jeg ikke helt følge resonnementene helt til ende. Jeg husker tanker om at i verste fall slår vi opp teltet og lar bilen kjøle seg. Og i ALLER verste fall ringer vi taubil og taxi og lar førstnevnte trekke Chrysleren til nærmeste bilkirkegård (som det forsåvidt ser ut til å være bak hver sving, utfor hver skrent på Senja) mens sistnevnte suser hjemover med oss mot Tromsø.

Ja, for det var til Senja den siste turen med familiens kjære Chrysler skulle gå. Eller via Senja for å komme til Andenes og hvalsafari og strandcamping på Bleik, verdens fineste et eller annet.

Vi kom oss til første ferjeleie. Altså, egentlig ikke. Temperaturen hadde stått i taket de siste 15 minuttene før vi overopphetet rullet inn på ferjeleiet på Hillesøy på yttersia av Kvaløya, slo av motoren og lot som at her var det ingenting som kokte. Den trenger bare en hvil, mente de fleste. Litt pause på Malangens duvende bølgetopper, så blir alt bra, tenkte vi. Vi nikket småusikre til hverandre.

Det fortsatte vi å tenke helt til vi kjørte av ferja og temperaturen gikk rett i taket atter igjen. Vi kom kanskje 500 meter sønnafor ferjeleiet før det bare var å gi opp. Vi stanset og lot motoren hvile.

Jeg hadde ett sammenkrøllet ess i ermet. Det vil si, det lå slitent og fælt i en liten boks under ett av passasjersetene. Og tiden var kommet for å spille det ut før hvalsafarituren til Andenes ble konvertert til fisketur i Botnhamn og camping i veigrøfta. For jeg hadde byttet termostat før vi dro. Den nye var til og med en fire-fem millimeter større i diameter enn den gamle. Dette var muligens ingen fordel, siden den da ikke passet ned i det utfreste sporet den skulle ligge nedi. Men hei, det fulgte jo med en helt flunkende fin pakning, så det var jo bare å tighte til skikkelig, så ordnet det seg nok. Og det gjorde det forsåvidt. Det lakk ingenting. Det vil si, det lakk ikke rundt termostaten i allefall.

Så jeg tenkte at hele problemet nå, der rett sønnafor fergekaien i Botnhamn, er at det er noe galt med den nye termostaten. Deretter tenkte jeg at om jeg skifter tilbake til den gamle termostaten, så blir nok alt bra igjen. Den har jo fått hvilt seg et par dager, og har sikkert angret og kommet på bedre tanker nå. Unger og kone forsvant ned i fjæra mens jeg sto igjen med en ro omtrent på samme nivå som bilens temperatur, som lå et sted mellom koke- og bristepunkt. Jeg smatt raskt den gamle inn igjen, og nøt lyden da den klikket inn i fresesporet. Pakning på, og stramme til.

Mens jeg sto der og skrudde syntes jeg at jeg hørte lyden fra to banjoer i duell fra oppi lia. Fra villnisset i veigrøfta dukket det plutselig opp en kar. Slikt skjer jo ofte langs veier i nordnorge. The locals tar jo gjerne den underholdningen veien gir. Og dette lovet jo bra, tenkte sikkert han. Familiefar i dampsky under panser og kone med barn i fjæra.

Frode la kortene på bordet og sa at til tross for, eller kanskje på grunn av, vel anvendt generell studiekompetanse så hadde han ikke peiling på bil. Det mente den nyankomne også. Selv hadde han heller ikke peiling, mente han selv. Da dukket det opp enda en nysgjerrig sjel. Denne karen hevdet også at han ikke var noen bilmekaniker, men trådte umiddelbart inn med omsorg som om han hadde vært bilens nære fastlege i masser av år og nysgjerrighet som Dr. House med utsikt til en ny og spennende diagnostisk utfordring. Hadde bilen hostet slik som dette lenge? Var det alltid så mye vann i overskuddstanken der? Hadde jeg ikke sett de vanndråpene som dampet av på manifoilen? Var bilens farge opprinnelig grønn? Skulle vi langt? Hadde bilen spist for mye olje i det siste? Hvor var vindusspylerveskebeholderen? Everybody lies.

Mens modne menn i grøfta klødde seg i hodet og planla neste steg – jeg skulle til å foreslå at det neppe dreide seg om Lupus – slo kjølevifta seg plutselig og svært dramatisk på med et tørt og motorblokkskjærende ul. Nevetykke vanntuber ble brutalt sugd flatere enn familiefarens brystkasse mens det surklet og hveste i altfor lite kjølevann. Motoren slet i festene og Chrysleren hev etter pusten. Det var som en klassisk House-scene – «He´s convulsing!». Tre menn så seg febrilsk om etter hjertestarter for bil og hverandre.

Hva de to modige menn administrerte til bilens motor de neste 15 sekunder vet jeg ikke, men mens damen sto på som verst synes jeg at jeg hørte «We have to intubate!», men kanskje var det bare senjansk for «Farsken steike mæ så sjalabais det her blei!». Ikke vet jeg.

Pasienten overlevde. Såvidt. Det dryppet fremdeles vann. Mobiler ble dradd frem, nummer ringt, og til slutt ble jeg fortalt at han Trond på verkstedet hadde noe tilsvarende et fiks ferdig lagerført donorhjerte…eller kanskje mer noe ala en donorlunge…ville Chrysleren avvise det nye vevet som skulle felles inn i dens smekre maskineri?

En liten varebil dukket plutselig opp ved siden av Chrysleren og den lokale House føk avgårde nordover for å returnere snaue fire minutter senere med en mikstur som så ut som en vellagret blanding av fiskeslo og seigt rustvann. «Flytende kork» sto det på flaska.

Etter en kort diskusjon ble det tatt tøffe beslutninger om hvilken kroppsåpning mirakelkuren skulle administreres gjennom. Lokk ble bluferdig skrudd opp og Chrysleren slukte det hele villig. Så rensket den halsen, kjølte seg ned til arbeidstemperatur og slo av vifta. Kjøleslanger fylte seg atter opp igjen, det sluttet dryppe vann og eksosen ble usynlig igjen. Bilen gikk som ei klokke og kjølte som en god, nordnorsk sommerdag.

Det finnes altså fremdeles vidundermiksturer. Han Trond på verkstedet i Botnhamn selger den. Utrolige tilfeldigheter. Hadde vi stanset 200 meter lenger borti, bakom neste sving, hadde disse to karene kanskje aldri kommet til. Man kan si mye om bygdelivet. Men folk har en håndsrekning å by på når det trengs. Selv til totalt fremmede. Med søringdialekt til og med. Jeg gir mitt mobilnr til House (som faktisk heter Hans), og ber ham sende meg kontonummer og pris for trylledrikken.

Nå er historien kommet til det punktet hvor familiens to overhoder burde sett hverandre kort inn i øynene, nikket, snudd bilen og listet seg stille hjem igjen. Glade for å ha blitt gitt denne sjansen til å komme fra det med litt av æren i behold.

Tre timer senere ankom vi Andøya. Og alle målere viste fremdeles at alt var i tipp topp stand. Hans House var stadig på sms for å høre hvordan det gikk. Tjohei! Den som intet våger…slipper å måtte ta flyet hjem fra Andenes. For etter et par dager med hvalsafari, strandliv og denslags, så gikk bilens temperatur atter igjen i rødt. Unger og kone sjekket seg inn på første flight til Tromsø mens jeg på stedet ble forfremmet akkurat nok til at det ble min plikt å gå ned med skuta. Og mens Chrysler-skuta putret og sank fikk jeg telefonisk kontakt med han Trond på Shell Andenes (menn med tilgang til tryllemikstur heter alle Trond, er min konklusjon). For på Shell-stasjonen ved flyplassen solgte de også denne radiatorens betasuppe.

Jeg sitter nå på ferja mellom Andenes og Gryllefjord. Om en snau time skal jeg legge ut på det jeg håper skal bli et par timers rolig kjøring opp fjell, gjennom fjell, ned fra fjell, bortetter fjell og innom lekre nordnorske strender. Omkranset av fjell.

Dukker denne teksten opp på nett, så betyr det at jeg på ett eller annet vis rakk frem til en eller annen form for sivilisasjon til slutt.

Hei, kanskje går det så bra at jeg kan hente familien på flyplassen i ettermiddag? 🙂

**********

Postscript:

– Hei, han Hans her.
– Han hvem?
– Han Hans som rota med bilen din forleden.
– Ah!
– Var det deg jeg så suse forbi her nå nettopp? Synes jeg kjente igjen bakluka.

Jeg fikler mobilen bedre på plass mens jeg svinger inn på ferjekaien i Botnhamn.

– Jepp!
– Bra! Måtte bare sjekke. Så det funka.
– Jepp, funka fint. Takk igjen!
– Nåja, var jo bare artig. Ha en fin ferie videre!

Jeg har ikke hjerte til å fortelle den barmhjertige bilmekaniker om nye omganger med tryllemikstur eller at vi feiga ut og sendte de fleste feriedeltakerne hjem med fly.

The locals. Du kan spøke så mye du vil med bygdefolk og andre raringer på landet. Men de er faktisk ikke alle Deliverance-locals.

En vasstrukken fransk sykkelturist på over 60 knakker på bilruta mens jeg knoter ned dette. På motstrebende engelsk lurer han på om jeg kan hjelpe med å finne ut om det finnes campingplass på Hillesøy. Hans iPad mini ble stjålet i Bodø (sikkert av en tysk turist eller en Deliverance-local derfra), og franskmannen er derfor en dråpe hjelpesløs der han står gjennomtrukket av nordnorsk sommer. Jeg googler frem svaret før han klarer stotre seg gjennom spørsmålet, og han takker hjerteligst for hjelpen. Det er så jeg kjenner karmaen tyte omkring meg.

Og der ser jeg Botnhamn-Hillesøyferga komme ut av det lave skydekket. We made it.