Ei rugde flyr i midnattsol. Det er vanskelig å beskrive den rare knortingen den kommer med der den sirkler i en vid bue over reviret sitt. «Ort, ort, ort, psst.» er hvordan Wikipedia beskriver fuglens kalling. Lydløse og raske vingeslag skyver den fremover i den kjølige kveldslufta.
«Ort, ort, ort, psst»
Vi står på terrassen og diskuterer pakkeprosessen, min elskede og jeg. Tunge forhandlinger om hvilke kolli som skal med flyttebilen, hva som skal følge med i bilen og hva som skal på fyllinga. Jeg blir presentert flere, visstnok åpenbare, grunner for at min regnbleka strandstol skal følge med i sistnevnte kategori. Herregud så mye graps man klarer gjemme bort i heimen over årene. Et hus skal tømmes, og flaskehalsen som innboet skal presses gjennom er brutalt rensende.
Der kommer den igjen, rugdehannen. Over naboens hus, alltid i en svak venstresving sneier den over hagen bak garasjen og forsvinner ut over bekk, myr og ut i intet langt der inne i marka.
Det har vært rugdetrekk her i alle de ti åra jeg har bodd i dette huset. Det slår meg at jeg ubevisst har antatt at det er samme rugda jeg ser på kveldene her. At den samme fuglen har flakset omkring her i ti år. Jeg vet ikke hvor gamle rugder kan bli, men ti år er vel kanskje å dra det litt langt? Ikke vet jeg. Men fuglen følger samme ruta, kveld etter kveld, sommeren gjennom. Og merkelig nok er det denne fuglens turing som får det til å synke inn at jeg på en måte er på vei hjemover.
Jeg har bodd i Tromsø i snart 24 år. Ti år som student og deretter en lang rekke av kortere og lengre engasjement som forsker, rengjører, sensor, reklamemann, forfatter, formidler, redaktør, underviser, foredragsholder og mye annet. I student- og universitetsmiljøet i Tromsø blir man vant med at venner kommer og går. Kanskje de fleste kommer opp sørfra, tar seg utdannelse og faller tilbake sørom igjen, til faste jobber og familie, innen tiåret er gått. Få er like stedfaste som rugda. Fint for dem, men dengang ikke for meg. Jeg ville bli her oppe. Noe annet ville blitt noe i nærhet av et nederlag. Pleide jeg å tenke.
Men nå har jeg bodd her mer enn halve livet. For all del, det har vært en fin halvdel. Det er her den voksne «jeg» er blitt til, på godt og vondt. Og prioriteringer kan skifte voldsomt etterhvert som man blir eldre. På mange nivå. Mer eller mindre plutselig er slekt blitt viktigere. Tanken på å kunne la unger fritt løpe hjemmefra og ned til sin bestemors hus får den voksne meg nesten på gråten.
Jeg elsker nordnorsk hav og fjell, sikkert like mye som Ryfylkeheiene og skjærgården på Nordjæren. Forskjellen er bare at de to sistnevnte kan man oftere nyte lettkledd, eller i allefall uten det nordnorske klesplagget «sommervotter». For det er nesten flaut å si det, men jeg er faktisk lei av kalde somrer. Har jeg blitt gammel og pinglete? Kanskje det. Men nå flytter vi.
Jeg er neppe blitt mindre sentimental med årene. Og meningsløst nok gjør tanken på at det neppe er samme rugda vi forlater at avskjeden med huset, Tromsø og Nordnorge blir litt enklere. Det finnes visstnok flere rugder på vestlandet enn i nord, forteller en eller annen ikke-kildesikret nettside meg.
Jeg prøver å huske tilbake. Plasserer meg utmed kysten i skrinne barskoger sene sommernetter. I sliten sovepose, med trofast nikon og med drømmer om større villmark enn skogen bak huset. Jo, jeg husker rugdesiluetten fra dengang og. Det føles veldig godt å svinge hjemom for ei tid.
Skarsteins skriblerier 