Jeg er vokst opp med diffuse fortellinger om min egen slekts ulmende stridigheter med en annen slekt i hjembygda. Olsen vs Danielsen. Beskyldninger, baksnakk og påstander om både det ene og det andre. Ikke noe alvorlig, ingen håndgemeng (som jeg vet om), men nok til at det var noen man skulte til og andre man ikke snakket med i oppveksten. Som i de fleste slekter i bygde-Norge, tenker jeg.
Mye kan man lære fra den slags slektskrøniker. Og når man vokser til og perspektiv fra den andre slekten begynte å komme en for øret, skjønnner man at vi heier på våre egne, og forteller historiene deretter. Fiendebilder er noe vi alle kan male, både i stor og små skala. Og det kan ha liten eller stor konsekvens.
I helga kjørte Bergens Tidende en sak om hvem Helge Ingstad egentlig var – «I dragsuget av Helge Ingstads forlis». Fin sak, med flotte bilder og spennende tanker fra Ingstads datter om hvem faren var, hva som var viktig i hans liv, hva han egentlig sto for og hva hans betydning for ettertiden har blitt. Som det står i artikkelen:
– Hvis din far hadde et større budskap, hva var det?
– Å følge egne drømmer, drifter og lyster, sier datteren Benedicte i dag.
Her er vi helt enige.
Men dessverre har og artikkelen videreført et fiendebilde som familien konstruerte opp gjennom årene. For også her i denne teksten dukker den danske fare opp. Dette går som en rød tråd gjennom valgene Helge og Anne Stine Ingstad gjorde i forhold til utgravningene ved L’Anse aux Meadows. De jobbet intenst for å utelukke alle danske arkeologer fra utgravningene. Og de lyktes. Som det står i BT-saken:
Det som virkelig står igjen etter Helge Ingstad og konen og arkeologen Anne Stine, var oppdagelsen av hustuftene på Newfoundlands kyst.
Det gjorde han enda mer internasjonal kjent, men også omstridt. Etter funnene oppsto det akademiske intriger og stridigheter. Det norske paret fikk lenge kraftig kritikk og motbør, spesielt fra dansk hold.
(BT, 1.12.2018 – «I dragsuget av Helge Ingstads forlis»)
I den virkelige verden, utenfor Ingstadmytologiens rammer, oppsto det hverken akademiske intriger eller stridigheter. Helge og Anne Stine fikk ikke langvarig kritikk og motbør. Og kanskje spesielt ikke fra dansk hold. Det står for meg utrolig underlig at BT velger å videreføre dette, uten et snev av primærkilder på dette.
Det finnes endel leserbrev og avisartikler fra Canada som spekulerte i at Ingstadene hadde urent mel i posen. Noen hevdet til og med at funnene var plantet. Spesielt den canadiske forfatteren Farley Mowat gikk langt lengre enn han hadde belegg for i å anklage Ingstadene for fusk. Men ingenting av dette kan kalles akademisk kritikk. Det begrenser seg til en liten håndfull tabloide journalister som fyrte avgårde i hytt og gevær for å få sensasjonsoppslag. Og slikt må man nesten forvente når det hundreårige søket etter ett av de store uløste mysteriene, søket etter Vinland, var i ferd med å krones med suksess.
Det finnes ingen fagartikler som er åpenbart kritiske til funnet av norrøne tufter i Newfoundland. Blant alle de forskerne som kom og besøkte tuftene under utgravningene som Ingstad-paret drev fra 1960-1968, var det ingen som var ukonstruktivt kritiske eller usaklige. Det var flere som ikke umiddelbart var helt overbevist om at funnet var norrønt, men de mente alle som en at dette var et utrolig lovende funn, og håpet at dette ville bli bekreftet gjennom utgravningene.
Så hvorfor er Ingstadene så sure på danskene? Forklaringen er veldig enkel. I en pressemelding i 1961 tråkket den danske Grand old man ved Nationalmuseet, Aage Roussel, Ingstad på hans ømmeste tå; Han stilte (uvitende) spørsmålstegn ved Anne Stine Ingstads arkeologiske kompetanse.
Senhøstes 1961 gikk nyheten om at Helge Ingstad hadde funnet Vinland på Newfoundland verden over i pressen. Meldingene meldte om at et funn som Ingstad gjorde året i forveien (1960) og holdt hemmelig, nå hadde blitt utgravd sommeren 1961. Og det så lovende ut, meldte Ingstad, og stoppet der. Ingen informasjon om hva som var funnet, ut over tufter, ble avslørt. Ei heller hvilken arkeologisk kompetanse den eller de som hadde gravd ut tuftene hadde.
Danske medier ble umiddelbart nysgjerrige på hvorfor det var en nordmann som gjorde dette funnet, når det bare fire år tidligere hadde vært en danske fra Nationalmuseet (Jørgen Meldgaard) der borte og gjort det som dengang var blitt beskrevet som funn av et lovende område på nordtuppen av Newfoundland. Da velger museumsinspektør Aage Roussel å legge fingerspitzengefühlen til side, og smeller avgårde en tydelig pressemelding, kanskje mest ment for det danske publikum.
I et nøtteskall hevder han at Jørgen Meldgaard fant tuftene før Ingstad, og at han var svært bekymret for at Ingstad nå kom til å ødelegge tuftene gjennom å grave ut det som måtte være skjøre tufter uten å ha tatt med arkeologisk kompetanse. Og media hopper på saken:
Umiddelbart etter at Jørgen Meldgaard hadde påpekt for Aage Roussel at han ikke hadde funnet tuftene, bare at området på nordspissen av Newfoundland virket svært lovende, sendte Roussel ut en pressemelding for å presisere at hans opprinnelige pressemelding inneholdt en feil.
Media-sirkuset som blaffet opp senhøstes 1961, godt fyrt opp av journalister som ivrig utnyttet dansk-norske tensjoner, var ikke lenge. Og både Ingstad og Roussel roper indignert forbi hverandre i glitrende eksempler på at voksne menn er flinke til å opprettholde egne monologer helt uberørt av hva andre sier.
At Roussel hevdet at dansker hadde funnet tuftene er uforståelig og utrolig flaut for ham. Men det var noe han gikk tilbake på, uten at det mildnet situasjonen.
Jørgen Meldgaard var hele tiden ekstremt tydelig på at han aldri hadde funnet disse tuftene, og gav all kreditt til Ingstad for funnet. Både i form av en pressemelding til Ritzau pressebyrå:
… og i alle senere tekster om temaet. Allerede høsten 1961, i en magasinartikkel, var han tydelig på at Ingstad hadde funnet dette, og at det virket som at det godt kunne være norrøne tufter. Dermed ble det faktisk den danske arkeologis spisskompetanse på norrøn arkeologi, Jørgen Meldgaard, som ble den første til å gi tommelen opp til Ingstadenes funn der nord på Newfoundland:
Så, til tross for at det danske arkeolog-miljøet, med Nationalmuseet i København i spissen, satt på det ypperste av kompetanse for å utgrave, tolke og bevare norrøne arkeologiske funn i Vest-Atlanteren, så ble de av Ingstadene innbitt blokkert fra alt som hadde med utgravningen av de nå verdensberømte funnene å gjøre.
Jeg har etterhvert blitt ganske så sikker på at dette handler om at Helge Ingstad gjennom denne striden fikk inntrykk av at Aage Roussel trakk Anne Stine Ingstads arkeologiske kompetanse i tvil. Det gjorde han jo ikke. Han uttrykte bare bekymring for at tuftene ikke ble utgravd av kyndige hender. For det hadde enda ikke kommet frem i mediene at Ingstad hadde en finfin arkeolog med på laget. Dette ble etterhvert avklart, og saken døde ut, i alle fall fra dansk side.
I det utallet av arkiver jeg har gravd i for å komme til bunns i denne historien, så har jeg ikke funnet noen som ikke i tenker at Ingstads funn var norrøne tufter. Jeg har funnet mange brev mellom norske, svenske, islandske, danske, amerikanske og canadiske arkeologer, historikere og andre relevante fagfolk, men aldri har jeg funnet noen som i bunn og grunn tvilte på funnet. Jeg har funnet mange som uttrykte en viss bekymring for om tuftene ble gravd ut av kompetente folk, siden man manglet kjernekompetansen innen fagfeltet fra Danmark, men dette var en vel begrunnet og forståelig bekymring, som jeg viser i biografien min.
Men episoden med dansken kom for alltid til å påvirke Ingstads forhold til danske arkeologer. Det som i realiteten var Roussells soloutspill ble av Helge Ingstad i senere korrespondanse med andre arkeologer fremstilt som en felles dansk arkeologikritikk av hans utgravninger og ikke minst Anne Stine som fagperson. Ingstads straff for Roussells uttalelser ble kollektiv.
I alle de årene Ingstadene drev utgravninger i Épaves-bukta ble aldri danske arkeologer invitert. Når det på 70-tallet i Canadisk regi skulle opprettes en internasjonal vitenskapelig komité for den videre forvaltning av L’Anse aux Meadows-tuftene, jobbet Ingstad aktivt i kulissene med å forhindre dansk representasjon i komitéen. «fordi danskene, som du vet, har vært svært lite hyggelige mot Anne Stine og mig.» Og siden de Canadiske myndigheter insisterer på dansk deltagelse, så får Ingstad tak i en «svært hyggelig kar som står utenfor videnskaplige kredse i Danmark som i sin tid gjorde det vanskelig for os.»
For selv om det er ti år siden Roussells «overfall» når han skriver dette brevet, så er Ingstad fremdeles kompromissløs. «Ja, det var et slikt gement overfald at Anne Stine omtrent fik nervesammenbrud, hun måtte på sykehus i mange måneder. Som du forstår var jeg under disse forhold lite stemt for samarbeide med danskerne.» (Brev fra H. Ingstad til M. Stenberger, 12.8.1971, i forfatterens eie.) Og Ingstad fortsetter brevet med flere beskrivelser av den danske fare: «[…] de danske arkeologer som hadde skadet os så meget.»
At hans kone måtte på sykehus etter dette mediarabalderet er trist og må ha vært tungt for familien. Men det betyr ikke derved at hele den danske arkeologistanden bør formes i ett fiendebilde, slik Ingstad gjorde, og som Ingstads-mytologene fremdeles driver med. Sist nå i Bergens Tidende.
Dette er en av sidene med dagens Ingstadfortelling som jeg ganske enkelt ikke forstår. Hvorfor opprettholdes dette bildet fremdeles i dag, når det virkelig ikke finnes noen dokumentasjon på at det hverken var usaklig, saklig, konstruktiv, kortvarig eller langvarig kritikk eller intriger fra akademisk hold rundt autentisiteten av tuftene.
Hva er da poenget med å videreføre en fortelling om akademisk smålighet som ganske enkelt ikke eksisterte?
Skarsteins skriblerier 