Klokken er halv fem på morgenen. Det er bare et par timer siden valpen Uku bestemte seg for at det kanskje var på tide å sove. Men det først etter at den har lagt igjen en lang serie våte og mer faste visittkort av og til nesten oppå det utlagte avispapiret, samt gnagd på alt av sko, stolben og vegger den lille tømmerhytta vi sover i har å by på. Sola er akkurat på vei opp gjennom bjørkeskogen i øst, og utenfor døra står nå den voksne hunden Neo og klynker i tydelige ordelag at den vil inn til oss og ut av myggskya utenfor. Jentene, som sover i telt med den voksne hunden nede ved stranda, har ikke klokke, og lar den slippe ut ved minste klynk. Til valpens store glede slipper jeg Neo inn, og det blir et par minutters hysterisk gjensynsglede på gulv, før Neo går lei valpestrekene og hopper opp i senga vår for å slippe unna de lekne men og sylhvasse valpetennene. Uku rister litt i en sokk før han kollapser inn i valpesøvnen igjen.
Jeg sovner og, men med seg opp i senga har Neo tatt et par gule pissemaur som raskt finner ut at min armhule er et utrolig effektfullt sted å bite. Jeg avvikler et par maureliv, og klarer akkurat sovne igjen før Neo bestemmer seg for å forsøke å sove på gulvet. Det synes Uku, som det meste her i verden, er utrolig artig, og vil naturligvis leke. En lek Neos murring burde vært en tydelig avskrekker for. Slik ligger jeg en halvtime og hører på Neos oppdragelse av en alt for ivrig valp.
Klokka blir syv og jeg står opp. Jeg lager kaffe og tusler en tur innover langs skogsveien. Neo jogger i forveien, og Uku forsøker holde tritt. Men må til slutt bæres. Jeg tusler tilbake til hytta, begge hundene sovner og etterlater meg med kaffen og sola. Fine dager.
Skarsteins skriblerier 