I høst kom Ragnar Kvam jr. med tredje og siste bind i sitt biografiprosjekt om Thor Heyerdahl. Det har vært en lang ferd gjennom Kvams veloppdradde penn. I tillegg har jeg denne høsten lest gjennom hele Kvam jrs fortellinger om sine lange, både i tid og avstand, ferder over hav. Det har vært en opplevelse, og jeg fikk god lyst til å gå gjennom biografiene og skrive sammen mine inntrykk. Her følger en anmeldelse jeg skrev for det faglitterære tidsskriftet Prosa, nr. 5/6, 2013 som kom ut nå i desember. Artig nok har Gyldendal snappet den opp allerede – se nederst på bokas hjemmeside.
Jeg tar meg den frihet det er å legge hele greia ut her…:
Havet ingen hindring
Bildet av Thor Heyerdahl er endret for alltid.
Gamle helter faller til stadighet. Forståelig nok, de var mennesker, de også. Storverket om eventyreren, forfatteren, amatørforskeren, formidleren og kjendisen Thor Heyerdahl, som Ragnar Kvam jr. nå har ferdigstilt, er heftig lesning. Det har tatt elleve år å skrive om livet til «verdens mest berømte nordmann». Det er blitt 1230 sider fordelt på tre bind. Og etter dette er Thor Heyerdahl noe annet.
Flukten fra sivilisasjonen
Pur ung rømmer Thor Heyerdahl i lag med sin utplukkede Liv Coucheron Torp fra sivilisasjonen. De drar til stillehavsøya Fatuhiva for å vende tilbake til naturen. Romantikken viker til slutt for pragmatisme i møte med sykdom, religionskrig og mistro i paradis. Med pressekort og returbillett i bakhånd var nok ikke alle broer brent for det unge paret. Men opplevelsen blir skjellsettende for dem begge. Det er her Heyerdahl får de første ideer om at disse øyene kanskje ble befolket fra øst fremfor fra vest. Unger kommer til, og Kvam jr. lar oss følge den lille familien i utlendighet i Canada og USA i de første krigsårene. Her sliter Thor med å skaffe familien brød på bordet med den ene hånda mens han skriver på avhandlingen «Polynesia and America» med den andre. Første bind ender med at han i frustrasjon over at ingen ville høre på hans ideer om befolkningen av Polynesia, lar seg drive med vind og strøm over havet fra Peru til Fransk Polynesia. Etter 101 dager på havet skylles Kon-Tiki inn over revet rundt Raroia, og Heyerdahl «[h]ar bevist at solguden kunne seile over havet».
Bind to følger Heyerdahl opp på berømmelsens bølgetopp etter Kon-Tiki. Bok og film gir Heyerdahl kjendisstatus verden over. Suksessen, mener Kvam jr., ligger i den gode, og ikke minst sanne, historien Heyerdahl hadde å fortelle. Og i timingen. I en verden som slet med å reise seg etter grusomme krigsår, kom denne fortellingen inn som «noe som kunne løfte [folks] blikk ut av en grå hverdag». Men i suksessens kjølvann bryter samlivskonflikten som hadde ulmet mellom ham og Liv, ut i brann. Etter en natt med det som snart ble hans kone nummer to, Yvonne Dedekam-Simonsen, valgte han å kullseile ekteskapet med Liv. Og å la sine to førstefødte, Thor jr. og Bjørn, glippe av syne. Utroskap ble en del av Heyerdahls liv fremover.
Flukten fra janteloven
Ekspedisjonene følger på rad og rekke. Galapagos, Påskeøya, Ra I og Ra II. Det teoretiske rammeverket varierer noe, men hele tiden ligger kjernen der: Havet var ikke en barriere, men et bindeledd. Og Heyerdahl slåss mot vindmøller: de dogmatiske «videnskapsmenn» som enten ikke vil høre på ham, snakke om ham, eller som kommer med det han ser på som usaklige motforestillinger. Eller kanskje handler det om travle forskere som ganske enkelt ikke lot seg overbevise av Heyerdahls vidtfavnende og høytflyvende teorier? Tilfellet er at Heyerdahl møtte både medgang og motbør i forskningsverdenen. Mye motbør. Motbør i så grell kontrast til den enorme oppmerksomheten han fikk fra media og folk flest at det må ha gjort noe med hans virkelighetsoppfatning. I stedet for å realitetsjustere sin oppfatning av egen forskning velger han heller å forlate landet til fordel for Italia i denne perioden. For, som Kvam jr. forteller oss: «I Norge gjelder janteloven.»
Bind tre sender oss langt inn i årsakene til og konsekvensene av heltens andre skilsmisse, hvor han forlater Yvonne til fordel for en lokal italiensk fysioterapeut. «Stundene hos Liliana utviklet seg etter hvert til noe mer enn møter mellom terapeut og pasient.» Bruddet sprenger den allerede pressede familien. Forsoningen lar vente lenge på seg, men kommer mot livets slutt. Tigris blir den siste store ekspedisjon, og viser oss en Heyerdahl som driver for vinden både til havs og i teori. Med skiftende vitenskapelige og geografiske mål taues og blåses sivskuta omkring i Persiabukten før den ender som spontant protestbål i Adenbukten. Det tredje bindet viser også en Heyerdahl på kant med egne allierte og skildrer konfliktene i styret på Kon-Tiki-museet. Det endte med at Heyerdahl trakk seg fra styret.
Grundig håndverk
I perioder er biografien ubehagelig lesning. Det er ikke Ragnar Kvam jr.s feil. Han har stått løpet ut gjennom alle tre bind med flagget til topps. Det unike kildematerialet han har skaffet til veie, har han benyttet umåtelig bra. Heyerdahl-familien og Kon-Tiki-museets samarbeidsvilje er beundringsverdig. I tillegg er alle tre bindene svært velskrevet og godt disponert. Hovedtråden i Heyerdahls liv nøstes frem i kronologisk rekkefølge, men viktige spor forfølges fremover i kronologien før fortellingen igjen spinnes inn i hovedtråden. Innimellom slipper Kvam jr. oss tett innpå dramatikken med innfletting av historisk presens, uten at dette grepet misbrukes.
Biografiens ubehag når oss gjennom kontrastene i Heyerdahls liv. Fra de briljante ideene om forgangne sivilisasjoners bruk av havet til de utallige svikene han utsetter sine ektefeller og barn for. Det starter med at Heyerdahl lar ekteskapet med Liv virvles bort i dragsuget av Kon-Tiki. Han gir henne skylden, uten evne til å se sin egen rolle i bruddet. Utroskapen og familieforsakelsen topper seg i bind tre, hvor den store eventyrer mister gangsynet helt. Det personlige som Kvam jr. skildrer her, går kanskje over streken til det private. Konsekvensene av utroskapen for Yvonne og barna, og da spesielt datteren Anette, dveles det hjerteskjærende mye ved. Man trenger ikke så mange beskrivelser av sønnenes savn, datterens avvisning av faren eller Yvonnes toleranse overfor en utro mann før man skjønner at dette var en kar som satte seg selv og sine prosjekt først.
Men på et merkelig vis er det ingen nådeløs fortelling Kvam jr. kommer med. Helten Heyerdahl har nok fått for mange skudd for baugen, men nettopp at Kvam jr. selger fortellingen så tungt gjennom Heyerdahls eget perspektiv, gjør at det siver inn en ubehagelig forståelse for mannens svært dårlige valg. Man gripes av en trang til å unnskylde Heyerdahls egoistiske behandling av ektefeller og barn, for noe må jo ofres i jakten på historiens mysterier? Men så bikker det etter hvert over i bind tre, når karakterene blir mennesker, og den sympati man kanskje hadde, svinner hen.
Det er også interessant at i en biografi som brøyter vei i myter, så velger Kvam jr. å sluke andre myter rått. Det var ikke Galapagos’ finker som gav Darwin spirene til sin evolusjonsteori, slik Kvam jr. gjengir det. Det var tre år tidligere, blant strutsefugler og gigantiske dovendyr i Patagonia, at Darwin skulle få de første ideer om utviklingslæren. Kvam jr. nører opp under en annen myte når han skildrer hvordan Heyerdahl publiserer meninger om de norrøne bosetningene på Grønland. Da tråkker han inn på Helge Ingstads territorium i vesterled. Han beskriver Ingstad og Heyerdahl som «[t]o forskere som lenge møtte skarp motstand for resultatene de la frem». Men Helge Ingstad møtte ingen slik motstand under utgravningene på Newfoundland. Han fant tvert imot fascinasjon og støtte hos alle arkeologer han lot slippe til stedet de første årene. Bortsett fra et par useriøse utbrudd fra journalister var responsen ensidig og overveldende positiv, om enn avventende på de endelige forskningsrapporter.
Dogmer og dogmatikere
Heyerdahl var knapt blitt student før han begynte å kritisere den etablerte vitenskapen. Kvam jr. viser leseren at Heyerdahl raskt gikk lei av å lære metodikk. Det opplevdes som meningsløst å gjøre laboratoriestudier andre hadde gjort før ham. Forsto han ikke at forskning var et håndverk, både i praksis og teori, som må læres? Men den unge mann var ganske enkelt for utålmodig til å sitte stille. Han måtte ut i virkeligheten og dyrke det som mange etter hvert skulle kalle en form for overfladisk tverrfaglighet.
Kvam tar ofte side med Heyerdahl — til tider på merkelig vis. Kritikk og uenighet blir fort beskrevet som angrep. Motstandere blir raskt til fiender som rotter seg sammen for å ta Heyerdahl. Det er enkelt å skjønne at han oppfattet det slik, det kommer tydelig frem i alle tre bindene hvor hårsår han var, men det blir interessant når biografen tilsynelatende går ned i Heyerdahls skyttergrav. Det topper seg når Kvam jr. skal beskrive hvordan arkeologen Christian Keller med kolleger og studenter imøtegår Heyerdahls påstander etter et foredrag han gav om Odin som en historisk person. Keller «retter en harmdirrende finger», andre i «middelalderforskernes oppmarsjerte artilleri» var «tydelig irritert». Og etter det hele har «[e]n ung forskergenerasjon […] dengt løs på en eldre mann og stilt ham i forlegenhet med spørsmål som hørte hjemme i andre sammenhenger». Kvam jr. forteller at «opponentene angrep Heyerdahl for manglende akademisk ridderlighet, men uten evne til å opptre ridderlig selv».
I bind tre bretter Kvam jr. til fulle ut hvordan Heyerdahl stempler alle motforestillinger mot hans teorier som arrogant grunnløse og forankret i misunnelse, innavl i forskningsmiljøene og lenestolsbetraktninger fremsatt av «skrivebords-oppdagerne» og «gamle skjeggete professorer» som «har ligget i sine badekar og drukket pjolter, og ikke har vært å få liv i». Av og til er det vanskelig å vite om Kvam jr., som en kanskje mer objektiv forteller enn Heyerdahl selv, faktisk deler denne typen oppfatninger eller ei. Jeg sitter igjen med følelsen av at Kvam jr. ønsker å bygge opp under myten om Heyerdahl som mannen som bryter ned dogmer. Biografens utforming av teksten er slik at den bekrefter menigmanns oppfatning av Heyerdahl som den heroisk ensomme nordmannen, som til tross for all den urettferdige motbør han møtte, sto på sitt til siste slutt. Og fikk rett.
Men han fikk ikke rett. De dogmatiske og «søvndrukne vaneforskere» viste at Heyerdahl tok feil. Hans avvisning av kritikken (og tausheten) fra etablerte forskere slår derfor tilbake på ham selv. Var det han oppfattet som ubegrunnet motstand og dogmer fra forsteinede forskere, kanskje heller en utrenet amatørforskers møte med den etablerte og fungerende vitenskap? Kvam jr. har kommet tett innpå Heyerdahl i arbeidet med biografien. Det har vært en lang prosess, som garantert har påvirket hans forhold til mannen og mytene. Kanskje har biografen kommet så nær den biograferte at han i for stor grad har latt seg sjarmere?
Kvam jr. gjør det likevel ubehagelig klart at Heyerdahl presset materialet sitt dit han ville. Det er sjokkerende lesning når Heyerdahl underslår forskningsresultater som ikke passer inn i teoriene hans. Som funnet av et altfor gammelt rottebein på Påskeøya og et vinsegl fra 1834 nederst under «pyramidene» på Tenerife. Faktabiter som ville senket Heyerdahls teoretiske skute, og som han taust kastet over bord. På samme vis hadde han, ifølge Kvam jr., holdt «hårdnakket fast ved at polynesiernes lettseilte kanoer ikke dugde i motvindsseilas», når det var viktig for hans teorier. Ti år etter ferden med Tigris, derimot, hevdet Heyerdahl at hun kunne seiles mot vinden, selv om han visste at det ikke var sant. Ved å nekte å gi slipp på teorien sin, og dét til tross for at han selv motbeviste den, gjorde han seg selv til den dogmatiker han gjennom et langt liv i strid hadde beskyldt «videnskapsmenn» for å være. Det sørgelige er at gjennom sine mange interessante funn og ekspedisjoner kunne Thor Heyerdahl ha endt opp med å bety mye for stillehavsarkeologien. Men det gjorde han ikke, fordi han nektet å tolke funnene sine på skikkelig vis dersom de brøt med hans mer og mer dogmatiske teoretiske rammeverk.
Som Kvam jr. sier det: «Han var en stabukk.»
I 1941 slo den da 27 år gamle Thor Heyerdahl fast at «bortsett fra en mindre melanesisk innflytelse kan alt vi vet om Polynesia tilskrives amerikansk opprinnelse. Asiatiske folkeslag nådde aldri de østlige stillehavsøyene. Det gjorde amerikanske indianere». Ståa i dag hos forskere som har jobbet seg inn i problemstillingen etter Heyerdahl, er denne: Bortsett fra anekdotisk og ubetydelig amerikansk innflytelse kan alt vi vet om Polynesia, tilskrives asiatisk opprinnelse. Amerikanske indianere nådde nok de østligste stillehavsøyene, men asiatiske folkeslag var den sentrale kulturbæreren ut i Stillehavet. Fra vest. Dette er en oppfatning Kvam jr. litt for ofte vegrer seg for å la slippe frem. I et kort etterskrift som holder det heyerdahlske teorikompleks opp mot dagens forskning, velger han å si at «[u]t fra det vi vet i dag, er svaret som oftest at han ikke hadde rett». Men så avslutter han hele biografiprosjektet med denne setningen: «Men forskningshistorien viser at forskningen aldri tar pause, så hvem vet?» Det virker som en litt for lettvint avslutning på et slikt monumentalt verk.
Skarsteins skriblerier 